Jeg må være den eneste jenta i verden med en morfar og en grandonkel som kommer med seksuelle vitser!

Labels: Morfar og Onkel Ole

I dag tidlig ble jeg vekket til det ukristelige tidspunktet 08.30 . Vi skulle nemlig på dagstur til hytta.
Dagstur til vår hytte vil som regel si at vi kjører halvannen time til hvaler, setter oss i båten, prøver å dra igang motoren, som ikke vil etter å ha stått ubrukt så lenge. Så driver vi litt rundt og prøver å stake oss vekk fra land. Tilslutt får vi endelig start på motoren. Er vi heldige. sludder det. Vanligvis er vi ikke det, og det sludder på tvers. I dag sluddet det på tvers.
Videre kommer vi oss over til øya hytta ligger på, og låser oss inn. Der er det kaldt, og vi tripper rundt mens pappa fyrer i ovnen. Søstern min og jeg tar stigen opp til hemsen i tre trinn av gangen og slenger oss ned på sengene forran tven og setter på den filmen vi har valgt å ta med denne gangen. Denne gangen var det A Cock and Bull Story. Veldig rar og forvirrende. Jeg er imponert over at Steve Coogan er villig til å fremstille seg slik. Mens vi ser på film, kommer mamma opp med en kopp te og en pose potetgull. Så ligger hun som et vrak og sover forran tven. Av og til vokner hun nok til å dytte i seg en neve til med potetgull. Pappa bedriver tiden med forskjellige typer snekkerarbeid. I dag sparklet han sparklet han. Han skal male snart. For 6 år siden begynte vi å pusse opp hytta. Pappa holder fortsatt på. Han liker å kunne pusle litt.
"Pusle," freser mamma, "pusle!" Dette er som regel når vi bedriver ting som bjelkebæring. Ellers synes hun det er helt greit at pappa pusler litt.
Så hopper vi i båten igjen og freser tilbake til land, mens sjøspruten står kald i ansiktet på oss.
Så langt er alt vel for oss. Det var i løpet av den minst problematiske delen av "Dagstur på hytta" at katastrofen lusket. Vi hadde satt oss i bilen og var på vei hjem. Veien ut fra der vi hadde parkert var oversvømt av et høyvann jeg aldri har sett maken til. Vi vurderte om det var en god idé å kjøre gjennom, men det var ingen annen vei ut, og vi hadde ikke lyst til å vente et par timer til tidevannet sank, så pappa tok sjansen og satte fart.

Halvveis uti stanset bilen, og den startet ikke igjen. Vi hadde druknet den. Hva skulle vi gjøre, der vi satt i en stillestående bil midt uti knedypt isvann? Etter litt diskusjon kom vi fram til at det eneste vi kunne gjøre var å vrenge av sko og sokker og brette opp buksene. Så hoppet vi ut i isvannet og begynte å dytte. Bilen vi dyttet, var mammas BMW X3. En bil som veier 1800kg. Til å begynne med fikk vi ikke rikket den, men etter et par sekunder begynte den å rulle. Vi klarte å dytte den sånn ca.10 meter før veien begynte å helle oppover, og vi måtte gi oss. Heldigvis hadde vi fått den på litt grunnere farvann. Vi prøvde å starte bilen, men den nektet å lage andre lyder enn den blonde jentas cabriolet i en skrekkfilm i det morderen nærmer seg sakte men sikkert.
Vrrrrrrrrrrrrrrrrrrrrfutt, vrrrrrrrrrrrrrrfutt...
Vi lot den hvile litt, i håp om at det som var blitt vått skulle tørke. Cathrine og jeg satt i baksetet og så på Top Gear Winter Olympics på iPoden min. Halvannen time senere ga vi opp å vente på at bilen skulle tørke og ringte viking. En halvtime etter det igjen, kom de. Tidevannet hadde trukket seg tilbake nå, og vi var igjen på tørt land. Vikingmannen var snill, og etter en halvtimes fikling som ikke førte til noe, dro han bilen vår opp på lasteplanet sitt, og kjørte avgårde. Vi fikk sitte i bilen. Det var en veldig rar, men morsom opplevelse. Og veldig kvalmende! Snille vikingmannen slapp oss av ved togstasjonen i Fredrikstad, og resten er historie. I hvert fall nesten. Hele familien har fortsatt iskalde føtter, ettersom vi ikke kunne ha på varmen i bilen etter å å dyttet den gjennom isvannet, fordi vi måtte spare på batteriet.

--------------------------------
And now for something completly different.
Jeg så Marie Antoinette med venner i går. Hadde vi fjernet "med venner" fra den setningen, hadde jeg forlatt kinosalen for første gang i mitt liv. Ikke i protest, bare fordi den var så vanvittig kjedelig! Jeg har aldri vært så rastløs i hele mitt liv. Jeg trodde jeg skulle DØ, så kjedelig var den! Det var ingenting ved den filmen som gjorde den verdt å se. INGENTING! Som sagt, KJEEEEEEEEEEEDEEEEEEEEELIG!!!
-------------------------------

Dere får svar på 5 sant, 1 løgn neste gang jeg oppdaterer. Jeg oppfordrer fortsatt folk til å gjette!

Labels: Film, Hytta, Top Gear

Åsmund har memet meg. Jeg har aldri blitt memet før. Jeg er veldig stolt, og skal gjøre mitt beste for å gjøre ære på dette oppdraget. Beklageligvis er jeg en veldig, veldig åpen person som har fortalt stort sett alt om meg selv til alle jeg kjenner, så det er veldig få overraskelser jeg har å komme med. Alle kjenner til min tur til Rygge. Alle kjenner til at jeg ble kastet ut av balletten. At jeg dreit meg ut på freestylekonkurranse...
Jeg kommer aldri til å være taus og mystisk. Jeg kommer alltid til å forbli jenta som snakker så mye at hun ikke rekker å oppleve nye ting mellom hver gang hun forteller noe, så hun gjenntar alle sine historier gang på gang på gang på gang.... Det er meg. Jeg har ikke nye historier. Bare historier jeg har fortalt minst tre ganger før. I dag skal det forandre seg. I dag skal jeg fortelle 5 ting dere aldri visste om meg, og en ting som uansett ikke er sant. Lykke til, både til dere og til meg!

1. Jeg har vært våken tre døgn i strekk en sommerferie som et eksperiment. Det var en svært dårlig idé.
2. Jeg har vært forelsket i en fiksjonell karakter.
3. Jeg har har hatt mange kallenavn oppgjennom. Blandt dem har vi Jakke, Janke, Jannitte, Jan og duttebassen til pappa.
4. Jeg har blitt spurt om det er mulighet for at jeg har asberger syndrom av tre forskjellige mennesker. To av dem er foreldrene mine.
5. Jeg ble født med hull i halsen. Det ble ikke sydd sammen før jeg var 5 år gammel.
6. Jeg har, på tross av å sette min ære i å være en filmnerd, aldri sett en Gudfaren film.

Da er det bare å gjette på hvilken som er løgn. Et par av tingene som står her er det nok noen som vet allerede, men jeg er ganske fornøyd med hvor obskure de fleste er.

Og Iversen, mailen min er iaur86(at)hotmail.com, om du skulle få bruk for den når jeg har postet litt mer. ;)

Labels: Meme

I dag skjedde det noe rart! Og det var til og med etter at jeg så Petter på Universitetsbiblioteket. La oss bare si at jeg fortsatte å late som om jeg snakket på telefonen etter at mamma hadde lagt på, inntil jeg endelig var i trygghet på jentedoen. Så løp jeg hjem.

På vei hjem kjørte det en bil forbi. Kanskje ikke så rart, ettersom jeg gikk langs et fortau, og fortau er naboen til veien, og veien er bilens hjem. Å se en bil på en vei er omtrent like merkelig som å se en båt på vannet eller en convention og nerder i hjemmemekka kostymer. Det som gjorde denne hendelsen rar, var at jeg så denne bilen og tenkte "Hmm... En Smart Roadster. Og det er andreutgaven, med større bagasjerom. Foretrekker fortsatt orginalen utseendemessig, selv om den har et bagasjerom på størrelse med en langpanne."

Misforstå meg rett, jeg har fortsatt særdeles dårlig peiling på bil. Vis meg en gjennomsnittsbil, og jeg kunne ikke fortalt deg hva den heter, hvor stor motor den har, hvor mange sylindere den har (med mindre jeg ser V(nummer) skiltet), hvem som lager motoren eller hvilket land den kommer fra. Jeg ligger langt under en gjennomsnittsgutt når det gjelder kunnskap om bil, og jeg tror ikke jeg har interessen til å bygge meg opp en så stor bildatabase heller. Det jeg har, er, etter å ha tvunget pappa til å informere meg om forskjellige ord og uttrykk jeg har lest i bilblader, lært meg grunnleggende begreper for å beskrive en motor, og via bilblader og et visst bilprogram, valgt meg ut sånn ca. 10 biler jeg har en mening om, enten positiv eller negativ. Både vanlige biler man faktisk kan ha råd til en gang i tiden, og superbiler jeg aldri kan kjøpe meg med mindre jeg gifter meg med John Fredriksen. Jeg har til og med valgt meg ut en drømmeliste over biler jeg kunne tenke meg, hvor Aston Martin DBS, DB5 og Mini Cooper S ligger på toppen av listen.
Hvorfor har jeg bestemt meg for å lære meg mer om biler? De aller fleste som vært i en radius av 1/2 km av meg siden september 2006, har fått med seg det. Jeg har blitt fan av programmet Top Gear. Hvorfor Top Gear, spør du kanskje? Jeg kan gi et hint: Ikke bare fordi Richard Hammond har de største, bruneste bambi-øynene i historien.

Mitt navn er Jannicke og jeg er Top Gear avhengig.
Hvordan kan man motstå et bilprogram som er like gøy for de som liker biler som de som ikke liker biler? Hele familien her hjemme liker Top Gear. 1. januar satt hele familien i sofaen og så 3 timer med best of Top Gear. På DVD. Vi kunne ha satt på pause. Vi kunne ha ventet med DVD nummer 2. Vi kunne ha gjort hva som helst, men vi tilbrakte 3 timer i sofaen forran Top Gear. Og vi lo høylydt. Gang på gang. Som oftest fordi programlederne sa eller gjorde noe hysterisk morsomt, men av og til bare fordi Jeremy Clarkson har den mest fantastiske, smittsomme latteren noensinne.

Aldri har jeg sett noen så hysterisk morsomme påfunn. Aldri sett programledere som fremfører et manus så lite stivt, som har så god kjemi og som hater campingvogner så innbitt. Jeg har aldri sett noen ødelegge så mange campingvogner! Du vet det er kvalitet over gutta når de er bannlyst fra enhver campingplass i England.
Jeg elsker alle programlederne.
Jeg elsker Jeremy Clarkson for sin latter og sine utrolige uttalelser.
("Aston Martin DB9. That's not a car, that's just pornography.",
"Good evening. Now we get a number of letters complaining that we don't feature enough affordable cars, so to start off we are going to introduce the cheapest Ferrari of them all.",
"Speed has never killed anyone. Suddenly becoming stationary, that's what gets you, that's the killer.",
"This is the Renault Espace, probably the best of the people carriers. Not that that's much to shout about. That's like saying "Ooh good I've got syphilis, the BEST of the sexually transmitted diseases.").

Jeg elsker James May. Han har den rolige, avslappede "Dere er begge idioter" holdningen som gjør ham helt herlig. Han er den eneste på programmet med litt selvinsikt, han er tidligere profesjonell pianist, han virker som den mest oppegående av programlederne, der han regner ut hastighet basert på gravitasjon pluss raketter, og jeg kan ikke motstå kallenavnet Captain Slow!
( (On the episode where he and Richard pose as minicab drivers in London) "I had to fill out a questionnaire, have my passport looked at, show my driving licence, have a medical and at no point did they ask if I had a sense of direction!" Noe han ikke har. Omtrent like god som meg når det gjelder retningssans.
"You're wearing tights. I can't take lectures on physics from a man in tights. Dancing, yes. Physics, no."
"The only thing I keep in my car is a little paint brush for cleaning dust out of the switches. And I always like to have the air vents lined up so they're really completely symmetrical, and if anybody moves them...I get really angry.") Han er spesielt morsom skriftelig, som du kan lese her.

Hvem elsker ikke Richard "Hamster" Hammond? Han er søt, morsom, og ganske lav, spesielt ved siden av de to kjempene han jobber med, som begge er sånn ca. 1.90. Kræsjet i 400 km/h i en rakettbil, men har det fint nå. Eneste som har forandret seg er at han nå liker selleri, som han hatet, og er blitt flinkere til å huske nummer. Han som mobbes mest av de tre programlederne ("I have not had my teeth whitened!!!")

Jeg elsker The Stig. Han er en temmet formula 1 sjåfør, han kjører alltid iført en hvit motorsport drakt og en hvit hjelm med mørkt visir.
Some say his sweat can be used to clean precious metals, that if he could be bothered, he could crack the Da Vinci code in 43 seconds, and that The is actually his first name. All we know is, he's called The Stig.

( Så, for å overbevise resten av verden om at dette er det beste unscripted entertainment show (noe de har vunnet Emmy for, men ingen gadd å hente den fordi de var opptatt med å skrive neste ukes manus), har jeg her noen uforglemmelige klipp fra ett av mine favorittprogram:

Klipp for lettvekterne blandt dere. Ett minutt langt, hvor de demonstrer mot kollektivtrafikk, ettersom de mener at det er mer miljøvennlig om alle hadde hver sin Range Rover:


Om du er villig til å bruke mer en et halvt minutt på noe uforglemmelig, er dette et klipp fra da de dro til Lillehammer for å ha OL med biler. Denne grenen gikk ut på å se om en Mini med bagasjerommet fullt av raketter kunne hoppe lenger enn en skihopper:


For dere som er litt hardbarka, er dette den uforglemmelige campingturer. De har i evigheter knust så mange campingvogner de kan på så oppfinsomme måter som mulig, men nå skal de teste ut denne boboksen som de hater så dypt for å sinke trafikken, for å se hvorfor folk mener det er en fullverdig ferie. Resultatet er hysterisk og involverer en AK-47, en brannbil og flere referanser til konsentrasjonsleirer:


Dette er kun for Ole Eivind, men dere andre er velkommene til å se om dere vil; Øyeblikket da Ole Eivind forelsket seg i James May. Velbekomme:



We are now at the cutting edge of cocking about!

Labels: Bil, Blindern, James May, Jeremy Clarkson, Richard Hammon, The Stig, Top Gear

Vel, da har jeg fått meg ny blogg. Den gamle var litt... gammel, og jeg orket ikke surre med å fikse og oppgradere. Dette er grunnen til at dere nå kan hvile deres trøtte øyne på dette lille vidunderet. Jeg jobbet hardt og lenge med å velge en av de ferdiglegde templatene, og håper dere setter pris på det.

Grunnen til at jeg valgte akkurat i dag som dagen da jeg skulle avsette 5 minutter av min dyrebare tid for å bringe min nye blogg til verden, er av en meget underlig natur. Jeg er nemlig på UB for øyeblikket, flink studinne som jeg er, og underholder dere alle med denne underlige anekdoten fordi jeg ikke tørr å gå til kantina. Hvorfor, spør du kanskje? Det skal jeg nå fortelle: Fordi trappen opp til andre etasje, hvor kantina ligger, er propfull av studenter. De står der, helt stille. Ingen beveger seg, ingen snakker med hverandre og alle står vendt mot bunnen av trappa, som om de var på vei nedover alle mann, men et kraftfelt på det nederste trappetrinnet hindrer dem i å gå helt ned. Det er ingen advarsler noe sted, ingen lapper med informasjon. Jeg er helt fortapt, og ganske sulten. Heldigvis finnes det en godterimaskin i kjelleren, så jeg får leve på salte sild til noe skjer. Jeg vet ikke hva, men de kan vel ikke bli der for alltid?

PS: Poeng og cyber-cookies til vedkommende som skjønner hvilket høyt elsket fandom jeg har fått bloggtitlen min fra.

Labels: Blindern, blogg, mat, studier