Do Your Thing from Culf on Vimeo.

Jeg har laget nok en musikkvideo, denne gangen med klipp fra Torchwood, Casanova, Life on Mars, Dr. Horrible, The Professionals, Top Gear, The Devil’s Whore, The Colbert Report, Doctor Who, Ashes to Ashes, Soldier’s Girl, Conan vs Colbert vs Stewart battle of awesome, The F Word, The Invisible Man, The Daily Show, The Emmys, Angel, A Colbert Christmas, Apparitions, Star Wars, Firefly, The Princess Bride, Buffy, Dollhouse, Human Traffic, Lord of the Rings, Swashbuckled og 30 Rock, til Basement Jaxx sangen "Do Your Thing".
Håper det smaker.

Labels: A2A, Buffy, doctor who, Dr Horrible, John Simm er elsk, Jon Stewart gjør meg glad i hjertet, LoM, musikkvideo, Stephen Colbert is America, The Princess Bride, The Professionals, Top Gear, Torchwood

Jeg vet at Kristin skrev en lignende post for en stund siden, men jeg føler at jeg fortsatt kan skrive min, siden jeg har hatt den i tankene lenge før Kristin planla ett eneste ord i sin post.
For en stund siden ble Richard Hammond kåret til #1 Weird Blokes It's Okay To Fancy. Jeg tenkte jeg kunne kombinere dette med den stadig tilbakevendene kritikken jeg får over min smak når det gjelder menn. Det ser nemlig ut til at det å bli litt betatt av menn grunnet personlighet, ikke utseende, ikke er så akseptert som man skulle tro. Her er da min liste over kjendiser og karakterer jeg egentlig ikke burde være tiltrukket av, men fortsatt ikke ville sparket ut av senga.

1. Gene Hunt (Life on Mars)
Gene, Guv, DCI Hunt, Gene Genie. Kjært barn har mange navn (kanskje det er derfor Gene insisterer på å kalle Sam for Tyler, Sammy Boy, Dorothy, Marjory og ikke minst Gladys) Gene er en mannemann. Han liker å kjøre bilen sin raskt rundt hjørner, han er aldri langt fra en flaske whiskey, han røyker som en skorstein og sier ikke nei til å slå mennesker han ikke liker i ny og ne, enten det er sin underordnede DI eller en mistenkt i Lost and Found. Han er og litt kjønnsdiskriminerende, og refererer ofte til kvinner som slags, slappers og tarts. Jeg mistenker ham alikevel for å ha akkurat det mest i kjeften fordi han stort sett respekterer forslagene til kvinnene han jobber med. Alikevel vil jeg påstå at han har hjertet på rett sted, og om han ikke var så åpenlyst forelsket i Sam, hadde jeg stått først i køen for å få meg noe av denne godbiten.


2. Jonathan Levinson (Buffy)
La meg først gjøre det klart at jeg elsker Spike. Han er den kuleste vampyren noensinne, og fortjener tusen ganger bedre enn dumme Buffy. Det forandrer alikevel ikke at Jonathan er den karakteren i Buffy jeg helst ville hatt. Han er godt under 1.60 m, men det er bare en fordel ettersom jeg har en litt småsyk ting for lave menn. Han er tidenes nerd og lekslåss med lyssverd når han ikke er travelt opptatt med å finne opp ting som usynlighetsstråler og trylle litt med det magiske beinet sitt. Hans akilleshel er at han er villig til å gjøre det meste for å få seg venner, og det setter ham i klisteret mer enn én gang. Det er alikevel noe i ham som jeg ikke kan motstå, spesielt når han blir ertet av skolens cheerleadere. Jeg får bare lyst til å klemme ham!

3. Richard Hammond (Top Gear)
Jeg innrømmer det, jeg ville sparket Hamster ut av senga, men kun fordi jeg digger kona hans. Hammond er en lav (Yay sær ting for lave menn!) og litt hissig programleder på bilprogrammet Top Gear som dere kanskje har merket at jeg har nevnt en gang eller to i denne bloggen. Han er glad i å gjøre farlige ting, noe som sørget for at han tilbrakte to uker i koma, (foreløpig foreligger det ingen uttalelser som tyder på at han i løpet av disse ukene tilbrakte tid i 1973) og ifølge to av hans nære venner (Jezza og Captain Slow) er det å slå og å kaste opp de to tingene han gjør best. Han er muligens litt mediahore, men han er veldig søt og morsom, og av og til er han så beskyttende overfor vennene sine at det er ubeskrivelig bedårende

4. Michael Palin (Monty Python)
The Nice Python. Det er et eller annet ved ham som gjør at du vil klemme ham, og det er bare fælt å se at han har vondt, selv om det er i komiske situasjoner. Rekk opp hånda, alle dere som kjente et lite stikk i hjertet da Kevin Kline torturerte ham med fish and chips i A Fish Called Wanda. John Cleese sa en gang at Palin kunne spille den kjipeste nazien du kunne forestille deg, og publikum vil fortsatt ta hans parti. Jeg kan se hva han mener med det.
A spanking, a spanking, there's going to be a spanking tonight!



5. Christopher Walken
Jeg ville mest sannsynlig tisset i buksene av frykt om jeg noensinne møtte ham, men den mannen oser så mye kulhet at det blir sexy. Dessuten har han danse-movesene inne, bare sjekk Fatboy Slims Weapon of Choice musikkvideo!







6. Joss Whedon
Etter å ha gitt meg serier som Buffy, Angel og ikke minst Firefly tilber jeg bakken denne mannen går på. Talent er tiltrekkende, og er det noen som kan det å skrive, er det Joss! Han ga meg Spike, Jonathan, Mal, Jayne, River og så mange fler at jeg står i evig gjeld til ham! Dessuten er han litt søt på en sånn kosete måte.
Du skal også være ganske hard for å motstå Equality Now talen hans. (Best... Speech... Ever!)
He's the Chosen One.



7. The Master (Doctor Who)
Allerede da du hører at han kaller seg selv "The Master" burde det ringe et par alarmklokker, og med rette. The Master er nemlig meget ond, og har store planer om å ta kontroll over hele universet. Han ler høyt når han dreper mennesker på nye og spennende måter, og dreper 10% av jordens befolkning på noen få timer, bare for å vise at han kan gjøre det. Han har sitt eget harem, men veier opp for dette ved å ha movesene inne, han og. Han er gjennomført kul/sprø som et knekkebrød, og det eneste som er litt turn off med ham er det at han mest sannsynelig mishandler kona si.
Dessuten er skrutrekkern hans større en Doktorens...

Labels: Buffy, En dag kommer jeg til å gifte meg med Gene Hunt bare vent, Joss Whedon, LoM, menneskets dårskap, Monty Python, nerd, Richard Hammond, Top Gear

Jeg er fanget i en Buffy episode. Mer spesifikt er jeg fanget i Buffy sesong 4 episode 2 Living Conditions.
Nei, jeg har ikke en sjelsugende romkamerat som spiller Believe av Cher på repeat, men det er ikke langt unna. De siste dagene har jeg nemlig hørt Happy Ending av Avril Lavine gjennom naboveggen mer enn én gang, og ved utvalgte anledninger har jeg også hørt en jentestemme som synger med.
Naboens manglende smak har også blitt bekreftet ved flere andre anledninger, hvor jeg hører kjenningsmelodien til både Hotell Cæsar og Home and Away gjennom veggen.

Labels: Buffy, smakssak

Det er ganske deilig å surfe rundt på forumer, for så å komme over jevnaldrene jenter som sikler vilt på kroppene til Jeremy Clarkson og James May. Ikke fordi jeg føler det på samme måte, snarere tvert i mot (i min lille fantasi-verden eksisterer ikke disse mennene uten klær, en illusjon som gikk på en liten smell da jeg ble utsatt for James i tanga i The Big Gay Wine Adventure). Nei, grunnen til at dette gjør meg glad er fordi det beviser at det finnes sykere mennesker enn meg der ute. Når man får satt sin egen smak i slikt et perspektiv er det ikke det minste sykt å ha en lav-mann fetisj, eller å foretrekke menn som dette fremfor slike.

(Vil bare si at jeg fortsatt elsker Jezza og Captain Slow, men i fullt påkledd tilstand!)

Labels: Buffy, Monty Python, smakssak, Top Gear